Me sat ein gjeng og diskuterte dette spørsmålet like før jul i
1986. Det var på fagforeiningskontoret på Falconbridge Nikkelverk i
Kristiansand, ein tilfeldig gjeng som sat der i middagen i staden for
å gå i kantina. Me snakka om kor fort arbeidsplassane forsvann
rundt oss. Det hadde berre gått tre år sidan den store metallkrisa,
men på Nikkelverket var det alt på veg ned mot 800 arbeidsplassar –
frå 1500 på det meste. Rundt oss forsvann den eine industrien etter
den andre.
«Me kan jo ikkje leve av å klippe håret på kvarandre her i
landet?» sa eg.
«Kvifor ikkje?» sa ein som heitte Arnfinn. «Det er jo
pengane me lever av.»
«Me kan vel for helvete ikkje ete pengar!» sa eg.
«Å nei? Kan me ete nikkel, då?» sa han.
Olja var komen. Det var jappetid og høgrebylgje. Det såg ut som at
all tradisjonell industri var på veg ut, og at det einaste som lønte
seg var å flytte og byte pengar og papir. Nyord som
«postindustrialisme» og «postmodernisme» var på moten.
Så kom bankkrisa. Muren fall. Sovjetunionen kollapsa med bulder og
artilleri frå Austersjøen til Kaspihavet. DotCom-bobla bles seg opp
– og sprakk. Ei ny terrorbylgje – og ei ny høgrebylgje som
trudde terror kunne stansast med armear og bombefly. Ei ny
finanskrise. Ein arabisk vår – og endå ein massakre på
palestinarar.
Og så er me her, seinhaustes i 2014. Eg merkar ein trong til
nytenking mellom folk. Eit tiår med remjing og populistiske
banalitetar nådde eit høgdepunkt med Siv Jensen sin tale om «Den
norske modellen som står i vegen for det norske folk» i fjor. Den
kom litt for seint til å snu valvinden – men kan hende tidsnok til
å gjere 2014 til eit år der store spørsmål vert tekne opp att?
Mellom anna dette: Kva skal me leve av her i landet?
Kva levde me av før?
Der me sat, i desember 1986, var ikkje «før» noko spørsmål til
diskusjon. Alle visste jo at me levde av industrien.
Eksportindustrien førte nikkel, aluminium, ferrosilisium, skip,
tørrfisk og sardinar ut på den internasjonale marknaden. Der vart
varene bytte med kveite, sukker, ris, bomullstøy, tobakk og anna me
ikkje kunne lage sjølve. I tillegg til eksportindustrien levde me av
å bruke det me hadde til å lage det me trong. Alt var industri –
bortsett frå bøndene og frisørane og lærarane.
Landbruket var tilbakeliggande og konservativt og opprørande dyrt –
men naudsynt, for om førre krigen skulle kome ein gong til, måtte
me jo ha griser og potetåkrar i landet.
Ein del av folket dreiv berre med kjøp og sal og tenester, så som
kjøpmenn og frisørar og tivolistyrarar. Dei gjekk på stas. Me
trong dei jo i ei knipe, både lærarar, lækjarar, lensmenn og
lekpredikantar. Men arbeid? Det var industrien det.
Det var der det var spennande òg. For min del vart eg politisk
interessert alt som 14-åring, og eg såg jo kor det var kraft og
fargerikdom i argumentasjonsrekkene. Det var hos folk som hadde hevda
seg i diskusjonane rundt papirmaskinane på Hunsfos eller på
beddingen på Kristiansand Mekaniske Verkstad, og som hadde teke
språket med seg derifrå. På verft, fabrikkar og verk var der folk
av alle slag. Der var sjøfolk og amerikanarar, fallerte kjøpmenn og
dimitterte offiserar, der var verdsfjerne drøymarar og hissige
kverulantar. Hadde du ikkje kraft og fargar i språket, vart du knust
der, lenge før du vågde å ta ordet på eit møte. Sjølv om eg
høyrde til den generasjonen som utdanningsrevolusjonen handla om,
vart det industrien på meg. Fyrst Kirschbach sitt sementstøyperi på
Moseidmoen, så Hunsfos papirfabrikk – og så Falconbridge.
«Jobb?» sa personalinspektør Larsen, då eg kom der og
spurde.
«Kan du begynne i dag?»
Nikkelverket
skreik etter folk til å smørje, lempe, lange og staple. Larsen
sjølv eller agentane hans fór land og
strand rundt for å finne folk: Fyrst Nord-Noreg, så Danmark og
Skottland. Kort etter at eg begynte, tok jakta på kvinner og
pakistanske arbeidsfolk til.
Alle som spurde, fekk arbeid. Då Larsen fekk høyre at eg hadde vore
innom gymnaset, sette han meg på Mattelutingsanlegget. «Du må
ha litt i hovudet for å jobbe der.» «Korleis då?» sa eg.
«Spør ikkje meg – det er ikkje mitt problem», sa han.
Slik var det på dei fleste andre arbeidsplassane òg. Det var
industrien si stordomstid, 1950-, 60- og 70-talet. Overalt kunne du
sjå og høyre og lukte kva me levde av. Landet vakna til liv tidleg
om morgonen – fyrst stilt, med ein og annan sykkel eller moped og
så ein buss for skiftfolk som skulle ta til klokka halv seks. Så
kom dei enorme folkevandringane fram mot klokka sju. Til Nikkelverket
kom det bussar heilt frå Evje, fem mil oppe i dalen, og frå Mandal
– og Søgne og Vennesla og Birkeland og Høvåg. Då fløyta bles,
vart det bråstilt, berre ein og annan som hadde forsove seg kom
springande i stilla den vesle halvtimen før funksjonærane kom
stigande. Dei begynte klokka åtte.
Det var den epoken då bustadnauda vart løyst. Ein etter ein flytta
me inn i blokker og høghus, i prisregulerte burettslag med innskot
og husleige og trappevask på dugnad og forbod mot musikk etter
klokka elleve. Me gjekk på folkeskular og folkeboksamlingar og
folkebad og folkeakademi, og me festa på Folkets hus. Me stod i
velregulerte køar og venta på husvære og telefon og plass for dei
gamle på Heimen. Rettferd var å fylgje reglane. Det simplaste av
alt moralsk og menneskeleg forfall var dei som freista snike i køen
ved å betale under bordet.
Me var ikkje mot bønder. Me hadde dei nært i slekta, og i
sumarferiane sat me og jatta med dei. Ja, det var for gale at dei
skulle sakke slik etter, no når alle tente så bra og fekk seg
bilar, berre ikkje dei. Og matjorda som vart bygd ned. Og garden som
ikkje kunne seljast til marknadspris om dei no skulle bli nøydde til
å gi opp. Å nei, å nei. Og så gav dei opp, og kom til industrien
dei òg.
Me såg vel helst på alt anna enn industri som «fordyrande
mellomledd». Så sant det lét seg gjere, gjekk me rett til
fabrikkane og kjøpte, utan omvegar som grossistar og detaljistar.
Damene gjekk til tekstilfabrikken på Høie og kjøpte metervare og
sydde sjølve. Me gjekk til bøndene og kjøpte poteter og haustlam,
og rett i båtane i Gravane eller ute på Øya og kjøpte torsk eller
reker, og gav vel katten i om dei som selde, vart straffa av eigne
samvirke. Tobakk fekk me ikkje på fabrikkutsal, men der var så
mange som jobba hos Asbjørnsen eller Moe, at der alltid var einkvan
som avsåg litt av månadskvoten for ein billeg penge.
«Tenestenæringar» var for rikfolk. Og andre som ikkje hadde vener.
Var det ei lukkeleg tid?
Lukke
er ikkje tema for denne pamfletten. Men la meg likevel stoppe litt
med dette spørsmålet – for eg møter så mange drøymarar som
spør kvifor det ikkje kunne ha stoppa der? Om ikkje verda hadde vore
betre viss me hadde halde oss til det kollektive, det velorganiserte,
det rettvise, der alle folk var i arbeid og der var heimeproduksjon
og sjølvberging, kollektive løysingar og disiplinerte køar?
Det er
jo alltid nokon som glorifiserer fortida: 50-åra, 6-0åra, 70-åra.
Eg har til og med høyrt om folk som glorifiserer 80-åra.
Men dei har gløymt alle skuggesidene. Dei har gløymt røyken, dei
daude elvane, nedsota tørkesnorer og daudbrende knausar rundt
fabrikkane. Dei har gløymt dei tynne veggane inn til naboen og
hosten hans og dette ordet som ikkje kunne seiast, kreft, som åt dei
opp innanfrå, og gravferdene og namsmennene som kom og bar ut sofaen
og radiokabinettet etterpå. Dei har gløymt – eller dei såg aldri
– sirklane av flirande andlet rundt stakkarane som var annleis, og
ropa, og låtten kvar gong nokon slo eller sparka mot ein som var
åndssvak eller fant eller ludder eller kommunist. Dei
har gløymt skamma, redsla og angsten, all den hemmelege
svolten, all djevelskapen på botnen av flasker der folk søkte
lukke.
Og dei har gløymt svolten i India, opiumsbulene i Kina,
alle dei forsvunne i Argentina og dei garrotterte i Spania.
Napalmoffera i Vietnam og dei som blødde til daude i gata mellom
murane i Berlin eller hang som framande frukter i trea i Alabama. Og
leirane i Sibir. Og barneheimane i Bucuresti. Og det fortrykte hatet
i Nanterre, slummen der opprøret starta i Paris 1968.
Kva er industri?
«Det vesentleg nye som kom inn med
industrien, var at han gjorde slutt på den avtakande avkastninga.
Industrien introduserte det stikk motsette!» seier Erik S.
Reinert. Han er professor ved Universitetet i Tallinn,
seniorrådgivar i tenkjetanken Res Publica og ein av grunnleggarane
av «The Other Canon Foundation» – eit nettverk av annleistenkande
økonomar. Han er elles ein aktiv debattant innanfor økonomi,
politikk og historie, både på kronikkplass og i bokform.
Problemet med avtakande avkastning
forklarer han om lag slik: I nokre næringar – jordbruket, til
dømes – vil auking av produksjonen før eller seinare møte
veggen. Tilgangen på ein produksjonsfaktor, som jord
eller til og med olje, kan ikkje vere uavgrensa i same kvalitet og
like lett. Han bruker grønsakproduksjon i Vestfold som døme: Når
den beste jorda er dyrka opp, må ein til med lyngmoane om ein skal
få ut meir grønsaker. Då stig kostnadene dramatisk. Di meir ein
vil produsere, di dyrare vert kvar gulrot. Dette har menneska levd
med i all tid. Di fleire menneske det har blitt, di mindre har det
blitt å dele på kvar.
«Men då industrien utvikla seg,
vart dette annleis: Poenget med industri er jo det motsette.
Stordrift gjer at di meir ein lagar, di mindre kostar kvar del.
Kombinert med innovasjon og teknologisk utvikling er det i prinsippet
ingen grenser for kor langt dette kan utvikle seg.»
«Avtakande
avkastning i naturressursar gir grunn til pessimisme. Aukande
avkastning i industrien gir grunn til optimisme», seier han.
Den prosessen som
førte Reinert fram til dei synspunkta han har i dag, tok til alt
sumaren 1967, i ein shantytown på ei fylling i Lima. Over ein tekopp
i det spinkle skuret til ein familie der, starta diskusjonen som
førti år seinare vart til boka How Rich Countries Got Rich and
Why Poor Countries Stay Poor (London, New York og Barcelona 2007,
Delhi 2009, Beijing 2010 og Moskva 2011).
«Me diskuterte
kvifor skilnadene i verda var så store. Alle eg hadde sett i Peru –
sjauarane på flyplassen, bussjåførane, restaurantarbeidarane og
alle desse som leitte etter mat på søppelfyllinga – arbeidde
minst like hardt og mykje lenger enn yrkesbrørne deira i Noreg.
Likevel tente alle der eg kom ifrå, om lag tjue gonger meir enn dei
i Peru. Kvifor var det slik?»
Han drog til Sveits
og studerte økonomi. Han drog til Harvard og tok ein master. Han
starta eit industriselskap og dreiv det fram gjennom 19 år. Ingen
stad fann han svaret på det enkle spørsmålet frå teselskapet i
Lima. Ikkje før han tok til på doktorgradsarbeidet sitt kom han på
sporet.
«Men då fann
eg det ikkje hos nokon av dei feterte økonomane av i dag – eg fann
det hos ein som sat i fengsel og skreiv, i Napoli tidleg på
1600-talet»
Det var filosofen
og økonomen Antonio Serra si bok
Breve trattato delle cause che
possono far abbondare (
Reinert omset tittelen slik: «Kort
avhandling om årsakene til at land utan gruver kan bogne av gull og
sølv»). Serra sat i fengsel frå 1613 til han døydde få år
etter, mistenkt for samansverjing mot den spanske visekongen som den
gongen hadde makta i Calabria («tåa» på den italienske støvelen).
Ein del av
«samansverjinga» gjekk ut på at Serra hadde åtvara mot
konsekvensane av det spanske handelsoverskotet etter oppdaginga av
Amerika. Gull fløymde inn i Spania, men pengerikdomen førte til at
Spania vart avindustrialisert. Antonio Serra påviste at land og
område som ikkje var rike på jord- og naturressursar, ofte
hadde lettare for å bli rike enn land som fløymde av mjølk og
honning. Årsaka var industrien. Og Serra var den som fyrst forsto
samanhengen: At industrien ikkje møter det «taket» som fører til
avtakande avkastning når han veks. Han såg alt på 1600-talet at
industrielle prosessar kan skape meir rikdom di fleire menneske som
vert involvert.
I hundreåra
etterpå har pengemakt og industrimakt kiva om å prege utviklinga.
Eit hundreår etter Serra dyrka for eksempel dei franske
«fysiokratane» teoriane om at frihandel var vegen til rikdom. Det
førte til revolusjon, for den frie marknaden gjorde at det var store
pengar å tene på å halde kornet borte frå Paris. Så lenge folk
var svoltne, var det ikkje grenser for kor mykje jordeigarane kunne
krevje for kornet. Men så var det den same
svolten førte til revolusjon.
«Stormen
på Bastillen vart utløyst av at den siste antifysiokraten var
sparka som finansminister!» seier
Reinert.
Antifysiokratane
tenkte som Sierra, og opna vegen for den industrielle bakaren som såg
at vegen til rikdom var den stikk motsette av spekulasjon i
matmangel: Di meir og billegare brød – di større rikdom for
bakaren.
«På
område etter område vart det utvikla stordrift og såkalla
«imperfekt konkurranse» – marknadsmakt som gav vekst både i
forteneste, løningar og skatteinntekter.»
Eg møtte Reinert i
mars, kort etter ein tur til Odda. Der hadde eg høyrt om bønder som
hadde gått i årviss tralt i hundre generasjonar og visst at rikdom
hadde å gjere med dekar, mål og arverett. Men så – i 1906 –
vart dei brått overfløymde av arvelaus slusk utan så mykje som
eigne spett. Likevel gjekk slusken der etter berre to års
tunneldrift, og sprada med tjukkare pengebok enn sjølve storbonden i
Ullensvang.
«Produktiviteten
i industrien veks dramatisk når han er ny. Det er denne rikdomen som
forplantar seg utover dei sektorane som ikkje er og ikkje kan bli
industrielle.»
Me ser føre
oss frisørdama i Odda. Ho kan nok klippe litt fortare – men utan å
standardisere alle skallar og fjerne alle øyre kan ho aldri
industrialisere.
«Men sidan både
arbeidar og direktør må klippe seg, får ho del i inntektsauken,
frisørdama òg.»
Og der ligg det
svaret på spørsmålet frå søppelfyllinga i Lima. I eit
industrialisert samfunn forplantar verdiskapinga seg til
ikkje-industrielle sektorar. I eit samfunn utan industri kan du godt
ha rikdom – men sjeldan hos sjauarar, bussjåførar,
restaurantarbeidarar eller dei som arbeider på søppelfyllingar.
Til Kapitel 2