Forteljinga er "ein kollektivroman om oss sjølve". Handlinga er oppdikta og liknar ikkje på 22/7. Men ambisjonen min har vore å lage "ei tredimensjonal simulering av det verkelege" for å forsøke å fatte postmoderne terrorisme.

Eg føler sjølv at metoden har fungert.

Eg meiner at det vart tydelegare å sjå at sjølve terroristen sin abnormitet (berre) er den eine sida av forklaringsrekka. Det er (også) viktig å diskutere "kjedereaksjonar" innanfor normaliteten: Det at han var "ein av oss" gjer det naudsynt å diskutere kva det er med "oss".

I lanseringsforedraget kjem eg til å hevde

• at brutalitet og neglisjering av valdsoffer er ein del av normaliteten, og at begge sider framleis er sterkt underfokuserte i den offentlege samtalen
• at dyrking av frykt for "snikande farar" og minoritetar  er så effektive som "marknadsføring" at både politiske rørsler, media og einskildpersonar (periodevis) gjerne brukar det
• at samanhengen mellom frykt og vald gjer den eine sine ord (i ytringsfridomen eller religionen sine namn) til næring for den andre sine valdelege handlingar 
• og at den svært utbreidde tendensen til å definere seg sjølve som tilskodarar utan ansvar, fører til det motsette: Kollektiv skuld.

Dette ar politiske spørsmål i større grad enn litterære.